Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913 – Store norske leksikon kvinners uggs på salg
- Jeg syns det er rett at jeg skal få bestemme over egen kropp
➡ ♥♥♥ Link: Kvinners rettigheter i norge på 1900 tallet
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Tonya1989
En fransk skribent, , skrev om , til en versjon som også skulle gjelde kvinner. Bakeri og uthus med felles utedo var del av boligkomplekset. Dette var tydelige uttrykk for at likestilling hadde fått en sterkere prioritering på statlig nivå.
Hun ble den første kvinnen som tok artium. Hushjelper og tjenestejener i mellomkrigtiden Hushjelpene har vi alt omtalt. Norske Kvinners Sanitetsforening etableres, med stemmerettsforkjemperen Fredrikke Marie Qvam som en av grunnleggerne.
Kvinnefrigjøring - Hun jakter Flere av disse opplever vold og andre former for mishandling og trakassering i hjemmet.
Fra rundt 1850 av fikk kvinner utvidet sine rettigheter på mange områder. I 1912 fikk de adgang til de fleste embeter, og i. Nå var de på mange måter formelt likestilt med menn. Det viste seg imidlertid at formelle, juridiske rettigheter ikke betydde at kvinnene fikk ta i bruk disse rettighetene i praksis. Kvinner var fremdeles i en underordnet posisjon i forhold til menn. I arbeidslivet hadde kvinnene lavere lønn og færre yrker å velge mellom. Fra rundt 1905 til rett etter , var det lett å få jobb, og lønnen gikk opp. Så kom med økonomiske kriser og stor. Da viste det seg at kvinner i praksis ikke hadde samme rett til arbeid som menn. I politikken hadde kvinnene fått full , men ytterst få fikk delta som representanter i og på. I regjeringen kom ingen kvinner inn før. Ekteskapsloven fra 1888 ble utilfredsstillende i det nye århundre. Den passet ikke til et mer moderne samfunn. Nye lover om , inngåelse av og mellom ektefeller ble derfor innført. Det ble også vedtatt lover som skulle sikre rettigheter og en bedre økonomi for ugifte mødre og barna deres. Noen kommuner innførte , og før 1940 kom arbeidet med en som skulle være universell lik for alle i gang. Lønnsforhold og retten til lønnet arbeid Under første verdenskrig og fram til 1920 var arbeidsmarkedet stramt, og det var lett å få jobb. Nå hadde de mulighet til få annet arbeid, eller bedre betingelser der de var. Kvinner i posten, i og telefon, , og flere andre yrkesgrupper stilte offensive lønnskrav og fikk dem innvilget. I 1920 vant statsansatte kvinner en stor seier. Dette var spesielle lønnsforskrifter for kvinner. Etter de nye forskriftene hadde menn og kvinner likelønn. Det viste seg imidlertid snart at forskjellene mellom manns- og kvinnelønn ikke ble borte. Kvinner og menn hadde ulike arbeidsoppgaver som ga ulik uttelling. Menn ble forfremmet, mens kvinner fortsatte i underordnet arbeid, og menn fikk ulike tillegg som kvinner ikke fikk. I 1927 ble det innført et barnetillegg i lønnen for. Dette tillegget gikk bare til menn med forsørgerbyrde. I og var lønnsforskjellene store hele tiden. Kvinner hadde stort sett andre arbeidsoppgaver enn menn. I 1930 lå kvinnelønnen på disse områdene på 60 % av mannslønnen. I de tilfellene der arbeidsoppgavene var like, hadde kvinner 80 % av mennenes lønn. I 1936 sørget en ny for rett til å ha fri seks uker før og seks uker etter en fødsel. Ammende kvinner fikk rett til fri minst en halv time to ganger daglig. Gifte kvinners rett til arbeid Oslo samvirkelag sa i 1937 opp en fast ansatt kvinnelig ekspeditør fordi hun skulle gifte seg. Kvinnen, Karen Johansen, gikk til sak mot arbeidsgiveren med støtte fra sin fagforening,. Johansen vant en klar seier i Oslo byrett. Arbeidsgiveren anket saken til Høyesterett, men tapte også der. Dommen ble viktig også for den norske arbeiderbevegelsen, som etterhvert endret sitt syn på gifte kvinner i arbeidslivet. Her fra Oslo samvirkelags lokaler i Skjoldgata 2, nå Maridalsveien 169, ca. Et av ofrene for den økonomiske krisen i mellomkrigstiden var kvinnenes rett til å tjene penger på lik linje med menn. I en tid med mye arbeidsløshet, skulle inntektene reserveres for mannlige familieforsørgere. Kampen mot det såkalte dobbeltarbeidet gikk ikke ut over kvinner i dårlig betalt arbeid som menn ikke ville ha. Det var et lite mindretall av gifte lærerinner, kontorfunksjonærer og andre i mer attraktive stillinger som var utsatt. Holdningene kunne imidlertid være aggressive, og motstanden mot de gifte yrkeskvinnene fikk snart en ideologisk slagside mot kvinners lønnsarbeid generelt. Fra 1932 ble kampanjen mot de gifte kvinnenes rett til arbeid møtt med stadig sterkere motstand. Nye organisasjoner som Norske Yrkeskvinners Landsforbund og Norsk gruppe av stiftet 1931 og 1935 forsvarte arbeidsretten. Samtidig vokste det frem en stadig sterkere opposisjon mot partiets og fagbevegelsens linje. I 1936 ble kampanjen avblåst etter krav fra kvinner. Mange arbeidsgivere fortsatte likevel en praksis hvor gifte kvinner ble sagt opp. I 1939 anla Oslo Samvirkelag først og så mot en kvinne som ville beholde jobben selv om hun hadde giftet seg. De gifte kvinnene hadde dermed fått beskyttelse for sitt arbeid gjennom i høyesterett. Politisk deltakelse etter 1913 Stemmeretten innebar at kvinner også var også valgbare. Denne retten ble i liten grad realisert. Fram til var mellom 5. I landkommunene var andelen mellom 1 og 2. I enkelte byer var kvinneandelen imidlertid på mellom 10 og 15 prosent, og i de siste årene før andre verdenskrig lå den på 20 prosent i og 17 prosent i og. Da hadde kvinner en god mulighet til å delta i det politiske spillet. Da kvinner fikk rett til en rekke embeter i 1912, var unntatt. Først i 1922 vedtok en grunnlovsendring som ga kvinner adgang til å bli statsråder. Dette fikk ingen praktiske følger før etter andre verdenskrig. Da ble fra utnevnt til — det vil si at hun ikke ledet et. Likevel var de i høy grad politisk aktive. Et mylder av kvinneorganisasjoner sørget for stadig aktivitet på områder kvinner var opptatt av. Små og store kvinneforeninger tok på seg ansvar for helse og velferd i for ulike grupper i befolkningen, og var viktige aktører i oppbyggingen av den gryende. De tok initiativer og arbeidet systematisk, ofte i sammen med offentlige myndigheter. I 1920-årene av kom diskusjon om likestilling i bakgrunnen. I stedet vokste fram til en mektig forkjemper for husmoridealet og interesser. Brennbare spørsmål om ekteskap, og var også under diskusjon, og fikk praktiske resultater som ny Lov om ektefellers formuesforhold i 1927 og opprettingen av over hele landet. Skilsmisse, ekteskap og formuesfellesskap I 1909 ble en ny lov om vedtatt. Deretter kom Lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap i 1918, og til slutt Lov om ektefellers formuesfellesskap i 1927. Den nye lovgivningen var preget av husmorrollen og husmoridealet. På 1800-tallet var husmødrene for det meste gifte middelklassekvinner i byene. I tiårene rundt 1900 spredte husmorideologien seg både geografisk og sosialt, og i mellomkrigstiden var dette den kvinnerollen som folk flest forventet at unge jenter skulle gå inn i. Lov om adgang til oppløsning av ekteskap av 1909 ga rett til skilsmisse ved administrativ bevilling etter ett års år hvis partene var enige, etter to år hvis de ikke var enige. Skilsmisse ved dom kunne gis etter krav fra den ene av partene ved alvorlige forhold som , og. Dette betydde at partene kunne få skilsmisse uten rettssak, og uten at det forelå ekteskapsbrudd. Loven, og særlig no-fault-prinsippet at man ikke måtte påvise var svært radikal i europeisk sammenheng. Felleseiet ble delt likt ved skilsmisse. Mannen skulle forsørge kona hvis hun ikke var i stand til å forsørge seg selv. Men hvis hun hadde en sykdom hun ikke hadde oppgitt, eller hun var gravid, var han ikke pliktig til å forsørge henne. Da trengte han heller ikke dele felleseiet med henne hvis de ble skilt. I spesielle tilfeller hadde hustruen plikt til å betale bidrag etter en skilsmisse. Mor fikk til mindreårige barn. Nordisk samarbeid om ekteskapslovgivning I 1909, samme år som skilsmisseloven ble vedtatt, startet et stort samarbeid om ekteskapslovgivningen i de. En felles Familierettskommisjon ble opprettet med , Norge og som deltakere, senere kom også og med. Spørsmålet om ekteskapslovgivning mobiliserte kvinnesaksbevegelsen blant annet gjennom flere store, nordiske kvinnesakskongresser. Familierettskommisjonen fikk tre faste, kvinnelige medlemmer, en fra hvert av de nordiske landene. Dette var første gang kvinner var med på selve utformingen av lovene som gjaldt deres egne liv. Ekteskapslovgivningen i de nordiske landene ble i ganske høy grad samordnet, men nye lover kom til litt ulik tid og med en del variasjoner. Denne ordningen ble innført etter at ble vedtatt i 1915. Der fikk barn født utenfor ekteskap rett til fars navn og arv. Loven ga begge ektefeller underholdsplikt overfor hverandre dersom den andre parten ikke kunne forsørge seg selv. Med av 1918 var ektefellene likestilt ved skilsmisser. Denne likestillingen fungerte imidlertid ikke godt i praksis. Hustruen hadde som regel ikke lønnet arbeid, men baserte seg på at mannen forsørget henne. Etter en skilsmisse fikk hun da problemer med å skaffe seg inntekter, og kunne komme i en meget vanskelig situasjon. Lov om ektefellers formuefellesskap av 1927 krevde revisjon av skilsmisselovgivningen, og i 1937 ble loven av 1918 endret. Den ektefellen som hadde økonomisk mulighet til det ble nå pliktig til å betale underhold for den ektefellen som hadde hatt sitt arbeid i hjemmet. Det ble også bestemt at den ektefellen som hadde mest behov for det, hadde rett til å beholde boligen. I 1927 ble en ny Lov om ektefellers formuesforhold vedtatt. Den erstattet loven av 1888. Begge ektefeller fikk nå rett til å råde over det vedkommende brakte inn i boet. Hvis ekteskapet opphørte, skulle fellesformuen deles likt. Ektefellene fikk gjensidig underholdningsplikt, og skulle bidra «hver efter sin evne» til å underholde familien, enten gjennom tilskudd av penger, gjennom virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Hustruene oppfylte altså sin del av forpliktelsen gjennom arbeid i eget hjem. Ektefellene var nå formelt likestilt, samtidig som familiefellesskapet ble bevart. Dette var i tråd med ønsker fra kvinnebevegelsen under arbeidet med loven, og den ble da også meget godt mottatt. Både Lov av 1918 om inngåelse og oppløsning av ekteskap og Lov av 1927 om ektefellers formuesfellesskap ble stående til 1991. Ny barnelov Rundt århundreskiftet var det klart at dødeligheten blant barn født utenfor ekteskap var langt større enn for barn av gifte foreldre. Dette bekymret, og utløste en reformbevegelse til støtte for ugifte mødre og deres barn. I 1892 ble det vedtatt en lov som fastsatte at begge foreldre hadde plikt til sørge for barnets underhold. Mor måtte imidlertid selv reise krav om. Bare noen få gjorde det, og dermed fikk loven liten betydning. Dette var en samling på seks lover, som gjaldt ugifte mødre og deres barn. Lovene stilte mødrene langt sterkere økonomisk enn før. Gifte eller ugifte mødre som var forlatt av mannen og som ikke kunne sørge for sitt utkomme, hadde krav på offentlig hjelp i seks uker før og tre måneder etter fødselen. Dette skulle ikke regnes som fattighjelp. Bidragsplikten fra barnefaren ble ført videre, men skulle nå inndrives av eller. En svakhet ved loven var at det offentlige ikke gikk inn med støtte hvis far ikke betalte bidragene. Lovene ble utarbeidet av og i fellesskap. De skapte stor strid både partipolitisk og i kvinnebevegelsen. De castbergske barnelovene fastslo samfunnets ansvar for barna, og plasserte langt foran andre land på dette området. Morstrygd og barnetrygd I 1920 ble morstrygd etter innført i kommune, den såkalte. Saken var blitt reist av Fellesstyret for Arbeiderpartiets kvinneforeninger i 1917. Morstrygden gjaldt alle grupper enslige mødre. Den omfattet pensjon, fri lege, sykehus, medisin, men var så liten at mødrene måtte ha en viss inntekt ved siden av. En liknende ordning ble vedtatt i enkelte andre kommuner. Til tross for press fra Kristiania kommune og flere kvinneorganisasjoner, tok det svært lang tid før den ble innført på statlig nivå. Først i 1957 kom Lov om forsørgertrygd. Denne trygden ble gitt til barnet, ikke til mor. Hensikten var at den ikke skulle legges til mors inntekt og dermed føre til økt skatt. Samme år vedtok Stortinget Lov om forskuttering av. Dette var en ordning som for lengst var blitt innført i Danmark og Sverige. I Norge var manglende bidrag et stort problem. Mange barn måtte få forsorgshjelp i stedet. I 1930 stilte Arbeiderpartiet krav om til alle barn i sitt valgprogram. Dette var en omforming av kravet om morstrygd, for en viktig betingelse var at trygden skulle utbetales til mor. I 1934 ble Barnetrygdkomitéen opprettet, og saken ble intenst debattert. Arbeidet med barnetrygden ble avbrutt av den tyske , men kom snart i gang igjen etter. Allerede i oktober 1946 ble Lov om barnetrygd vedtatt. Trygden skulle gå til alle mødre ved fødsel nummer to. Enslige mødre fikk barnetrygd fra første barn. I 1970 ble loven revidert, slik at trygden ble satt inn ved første barn for alle. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Med to millioner brukere i måneden og 300 000 leste artikler hver dag er leksikonet Norges største nettsted for forskningsformidling.